Da jeg var veldig liten (under 3 år), bodde jeg på Sjursnes hos mine besteforeldre fordi mamma måtte jobbe på Finnmarka som kokk for sesongfiskerne. Bestemor Klara lærte meg da å be «fader vår» så snart jeg hadde lært å snakke. Jeg lærte også at søndagene var hellige, for da var det ikke lov å bruke saks, gjøre håndarbeid eller andre arbeidsoppgaver, for det var syndig. Jeg husker at bestemor alltid ellers i ukedagene gjorde mange ulike typer håndarbeid, lagde eller bearbeidet mat fra grunnen av, eller var ute og jobbet med dyrking, høsting eller stelte for sauene. Bestefar Kalle var som regel nede i fjæra med naustet, moloen og båten. Han var gjerne ute og fisket på «fløa» eller han snekret og reparerte ting og tang som var blitt ødelagte. Begge to var utrolig flittige, lette å be om hjelp og alle som kom på besøk fikk alltid en kopp kaffe og noe å bite i. Til tross for mye arbeid, var det aldri noe stress – alt ble gjort til sin tid etter ulike årstider, værforhold og andre daglige anliggender. De to var stort sett selvforsynt med mat, klær, redskaper, brensel og alt de ellers trengte gjennom hele året. Selvberging var et ideal som alle i bygda etterstrebet å ha – samt å være ordentlige og rettskafne folk som var veiledet av troen på Gud.

Etter foredraget med Jens-Ivar Nergård, ble en underlig drivkraft vekket i meg. Jeg ønsket å vite mer om sjøsamene i Ullsfjord. Og, jeg ville selvfølgelig også finne mer ut om mine samiske aner. Det har blitt til en identitetsreise som har vært drevet av min egen nysgjerrighet og min indre motivasjon over å forstå hva jeg har blitt frarøvet i fornorskingsprosessen. Jeg har blant annet sømfart mitt slektstre ved hjelp av familiens eldste medlemmer, digitalarkivet og bøker på biblioteket. Her vil jeg spesielt takke min onkel, Johan Jensen, på farsiden som har gjort en grundig jobb med å kartlegge vår slekt. Jeg har ikke bare sjøsamisk slekt i Ullsfjord og på Sjursnes, men også i Kaldfjord på Kvaløya som stammer fra Karesuando i Sverige.